I dag sa det stopp, alt falt i grus, det bare rant over!Det ble for mye, alt for mange problemer, alt for mange tanker, alt for mange or og alt for mange bekymringer.
Jeg klarer vanligvis å holde meg oppe,
smile, være glad, aldri klarer noen å se på meg at noe er galt, aldri trenger noen å få en anelse,
men i dag sa det stopp!Alt rant bare over, viste ikke hva som skjedde.. Satt i kantina sammen med vennene mine, hadde akkurat fått noen veldig dårlige nyheter, fikk bare så ufattelig lyst til å sette meg på
kne å wræle! hyle, rope, slå og gråte! jeg fikk rett og slett nokk, det har vært så mye di siste to ukene, trodde alt var på bedringens vei, men der tok jeg skammelig feil! Alt hadde bare gjemt seg bakerst i hode mitt,
der jeg ikke trengte å kjenne på det, føle på det eller gråte over det!
Det lå bare å ventet på at den siste lille ting skulle komme, den siste tingen
som skulle få alt til å eksplodere!
Jeg vil ikke mer,
jeg vil ikke være sånn mer! Jeg vil være den blide, smilende Liv som jeg og andre kjenner! Jeg kjenner ikke meg selv igjen lengre, skjønner ikke hva som har skjedd! Har lyst til å bli meg selv igjenn! Slik det er nå er det
PMS gange 100! Jeg må indrømme at jeg alltid har vært en
følsom person, men ikke slik som nå, før var jeg alltid
smilende og bli, hadde jo seff mine stunder, men ikke slik som nå.. nå er jeg bare lei meg hele tiden, er bare
sint, lei og fortvilt! Jeg vil ikke være slik mer! Jeg vil være meg igjenn!